Kunsten å stikke hodet langt nok ned i sanden…

Det er ikke lov å kjøre for fort, så vi trenger ikke politikontroller? Det er ikke lov å snike på bussen, så vi trenger ikke kontrollører? Det er ikke lov å mobbe og plage medelever, så vi trenger ikke tilsyn i skolegården? 11- og 12-åringer har ikke lov å være på Facebook, så vi trenger ikke noe tilsyn der?

Sosiale medier har kommet for å bli. Hvordan formen vil endre seg og hvilke medier som vil oppstå kan vi ikke forutsi, men vi kommer til å kommunisere digitalt også i fremtiden. Dette har den oppvoksende generasjonen forstått, til og med 2-åringen som tusler rundt på stua svisjende og svosjende med en Ipad har intuitivt forstått at vi kommer til å være digitale også i fremtiden. Men jeg våger påstanden at ikke alle skoler har forstått det.

Eksempel: I en gjennomsnittlig norsk skolegård går det mange voksne rundt, ofte i gule vester, for å påse at alt går korrekt for seg og for å sørge for at den oppvoksende generasjon får veiledning i hva som er akseptabel og uakseptabel atferd. Så fort de beveger seg over i den digitale skolegården, er tilsynet fraværende. I ytterste konsekvens er det fritt frem for sjikane, slengbemerkninger og utfrysning. Mobbing i ytterste konsekvens. Når venninne A får 24 likes på sin oppdatering og du bevist ingen, da har du digital utfrysning i sin verste form. Og den er permanent, den kan leses på nettsiden om og om igjen.

Dette starter allerede i det elevene er 10 – 11 år gamle, ja det er 13-års aldersgrense på Facebook, men å tro at de ikke er der er å stikke hodet i sanden. Tar man ikke turen bak skuret i skolegården for å se hva som foregår der, selv om det er forbudt område? Barn vil alltid forsøke å tøye strikken. Skal vi ikke være til stede på deres arena for å veilede og støtte av den grunn? Neste motargument man ofte får er; ”de trenger jo ikke være der, la vær å være på Facebook så slipper du problemene”. For dagens barn og ungdom er sosiale medier en sosial arena på lik linje med skolegården. Du sier ikke til en elev som plages i friminuttene ”du kan jo bare la vær å gå ut, så er problemet løst”? Barn og ungdom har rett til å delta på den sosiale arenaen, og å føle seg trygge og verdsatte, uavhengig av om den er digital eller ikke.

Nei, jeg sier ikke at vi skal løpe inn i skolene og be elevene opprette brukere på Facebook, Twitter, Linkedin og Google+ fra de er 10- 11-år, men vi skal vite at fra da av er de der. Og fra da av må vi slutte å stikke hodet i sanden og late som de ikke er der. Vi må snakke om det, veilede, gi informasjon og bygge tillit til at vi som voksne forstår og er der for dem når de trenger hjelp også på den arenaen. Jeg er generelt i mot at en lærer er venn med en elev på sin private Facebook konto, man skal fortsatt være profesjonell og yrkesetisk korrekt. Men noen ganger må man våge å stikke hodet frem og vise at voksne er tilstede, følger og veileder også på den digitale arenaen, altså trekker hodet opp av sanden. Det er å være profesjonell og tilstede!

I dag finnes det mange muligheter og innstillinger i de sosiale mediene som gjør at man kan forholde seg til elever uten at det går på bekostning av det digitale privatlivets fred. Jeg oppfordrer alle lærere til å ta seg en tur ut i den digitale skolegården, barna våre ønsker veiledning og støtte også der!